Vietnamesiske flyktninger minnesmerke

 

 

Many Vietnamese boat people were rescued by Norwegian ships.

 

Now it's time to honor those captains and crews who saved lives at sea.

 

 

 

Bakgrunn

Selv om Vietnamkrigen ofte assosieres med båtflyktningene, flyktet ikke vietnameserne fra krigen, men fra freden som kom etter krigens slutt i april 1975.

 

 

Dette skjedde da kommuniststyrkene fra Nord vant over Sør-Vietnam. De aller fleste båtflyktninger i Norge kom fra Sør-Vietnam, og hadde selv deltatt eller har familiemedlemmer som deltok i krigen på Sør-Vietnams side. Derfor ble de betraktet som fiender av seierherrene.

Annenrangsborgere

I juni 1975 ble noen hundre tusen sørvietnamesere innkalt til ”omskolering”. I praksis betød det opphold i fangeleirer på ubestemt tid uten dom. Familiene hørte fra fangene først etter et år. Fangene ble holdt i ulike leirer i Sør- og Nord-Vietnam. De ble fortalt at de ville bli løslatt når de hadde blitt omskolert. Familiene kunne besøke dem en gang i måneden eller sjeldnere.

Det finnes ingen eksakt statistikk over hvor mange som ble holdt i fangeleirene, lengden av oppholdet og hvor mange som døde der. Mange tusen er drept av myndighetene etter 1975 (1). Mange av fangene ble løslatt etter 4-5 år, mens andre ble holdt i leirene i opptil 15 år.

Etter løslatelsen fant mange tidligere fanger det vanskelig å leve et normalt liv. Ofte var de henvist til de såkalte ”nye økonomiske soner” langt fra byene, der de ble tatt hånd om av lokale kadre med mye makt. Mange kunne ikke arbeide med det de var utdannet til.

Ikke bare fangene ble forskjellsbehandlet, men også deres familiemedlemmer som ektefelle og barn. De sto bakerst i jobb- og skolekøen.

Undertrykkende atmosfære

Mange sørvietnamesere opplevde det nye regimet som mer autoritært i forhold til det de var vant til fra før. Ikke-kommunistiske organisasjoner, aviser og bøker ble forbudt. Domstoler med profesjonelle jurister og advokater ble erstattet med sporadiske folkedomstoler uten reell rettssikkerhet. Hver klynge på 30 – 40 husholdninger ble kontrollert av en områdepolitimann (”công an khu vực”). Alle overnattingsgjester skal meldes inn til politiet. Alle som skulle reise utenfor egen by eller landsby måtte søke om reisetillatelse. På den måten opplevde mange sørvietnamesere en undertrykkende atmosfære.

Folk ble fortalt at landet var under sosialismen og på vei mot kommunismen. Derfor skulle sporene fra kapitalismen fjernes. I praksis betød det konfiskering av familieforetak som ofte besto av en butikk på noen kvadratmeter med dagligvarer.

Derfor søkte tidligere fanger, deres familer og andre veier ut av Vietnam. Men ikke alle dro fra landet. Hvorfor?

Det å ha råd og muligheter til å få tak i en båt gjorde det lettere for noen å forlate landet, mens andre valgte å bli i landet på grunn av familieforpliktelser, frykten for straff hvis fluktforsøk ble oppdaget og frykten for død og piratangrep under flukten. De aller fleste båtflyktninger i Norge forlot Vietnam fra 1978. Det betyr at mange hadde forsøkt å leve under det nye regimet, men valgte til slutt å dra.

Slik var situasjonen slik vi husker fra tiden før flukten. I de senere år er det gjeninnført delvis markedsmekanisme og sørvietnamesernes kompetanse blitt mer verdsatt. Situasjonen er blitt endret, selv om Vietnam fortsatt er et ettparti-system.

 

Gjennomføring

Hvordan fikk man tak i en båt når man hadde bestemt seg for å flykte fra Vietnam?

 

For fiskere som eide en fiskeskøyte var det ikke så vanskelig. Men de fleste båtflyktninger var landkrabber som måtte gjennom en tidskrevende og farefull prosess.

Man kunne bli arrestert hvis man hadde med seg et sjøkompass eller medisiner mot sjøsyke. Eller hvis man lagret store mengder drivstoff eller ferskt vann beregnet for lange sjøreiser. I tillegg var det generelt forbudt mot å reise fra sted til sted.

Derfor var det dyrt å organisere en båtflukt, og det kunne ta et til flere år. Alt måtte betales til høy pris i all hemmelighet. Folk måtte stole på hverandre.Mange ble lurt til å betale penger til fiktive prosjekter, men ingen turde å anmelde. Noen ganger gikk pengene i lommen til korrupte politifolk.

Ofte var det en gruppe venner eller familier som dannet et ”båtlag” og planla flukten sammen. De kjøpte en båt og bygget den om slik at båten kunne tåle høy sjø. Men dette måtte skjules for ikke å vekke mistanke om forestående fluktforsøk. Derfor valgte noen også å la båten se lite sjødyktig ut og satset på flaks på havet …

Å bevege seg i kyststrøkene vekket lett mistanke og kunne føre til arrestasjon. Derfor valgte mange å starte sjøreisen langt oppe i elvene. Ble man tatt under fluktforsøk ville straffen bli fengsel i noen måneder til noen år. Mange båtflyktninger i Norge hadde sittet fengslet pga mislykket flukt før den endelige flukten som endte godt. Fluktplanleggere måtte leke katt og mus med politiet under hele planleggingsperioden.

I mange tilfeller ble båtene overfylt fordi medlemmene i båtlaget tok med seg flere personer enn avtalt. Summen ble farlig stor for båten.

Avreise

Tid for avreise kommer. Man skaffer reisetillatelse til fiskerlandsbyen. Hvisker adjø til sine nærmeste. Kler seg ut som fiskere (ikke alltid lett). Sniker seg ut av eget nabolag. Holder fast på skuldervesken. En gull ring og en lapp adresser til slektninger i utlandet er sydd inn, og en Bibel eller annen hellig bok er naturlig reisefølge. Man forteller evt. barn som skal være med at familien skal besøke noen venner på landet.

Folk samles i små grupper og venter på at mørket skal senke seg. Så blir de smuglet til fluktbåten. Mat, ferskt vann og drivstoff blir gravd fram og lastet opp. Deretter er det full fart mot havet. Holder pusten når båten suser forbi politiets vaktpost. Ingen skudd for baugen takk!

De fleste har nabolandene Malaysia og Indonesia som mål. Mange prøvde å unngå områder nær Thailand hvor piratene herjet. De færreste stoler kun på å bli plukket opp av forbigående skip.

Når man var så heldig å komme seg ut av Vietnam, var det ikke gitt at man klarte å reise til målet. Noen hadde en fredelig tur til et naboland, mens andre møtte stormer og pirater. Nå kom en prøvelse om båtmotoren fortsatt gikk, om båten tålte så mye last, og om været og navigeringen brakte båten til destinasjonen.

Mange forteller at de var ute på havet i mange døgn. Motoren kunne gå i stykker. Mat og ferskt vann ble rasjonert. Stormer med høye bølger kunne velte båten. De fleste båtene var overfylte slik at flyktningene satt som sild i tønne under dekk.

Mange som ble plukket opp av norske skip fortalte at hvis ikke det norske skip hadde reddet dem, hadde de dødd på havet.

 



1. Jacqueline Desbarats. Repression in the Socialist Republic of Vietnam: Executions and Population Relocation. The Vietnam debate 1990. http://jim.com/repression.htm

 

 

 

 

Støtte kan sendes til:


Vietnamesiske Flyktningers Minnesmerke

Vadumveien øst 23, 3159 Melsomvik, Norway

 

Kontonummer:

1503 17 77469

 

Contribution can be sent to:

Vietnamesiske Flyktningers Minnesmerke

Vadumveien øst 23, 3159 Melsomvik, Norway

 

DnB NOR Bank
IBAN: NO29 1503 1777469 (International Bank Account Number)
BIC: DNBANOKKXXX (Bank Identifier Code)

 

 

 

Mange sørvietnamesere opplevde det nye regimet som mer autoritært i forhold til det de var vant til fra før. Ikke-kommunistiske organisasjoner, aviser og bøker ble forbudt.

 

 

Kontakt:

post@takknorge.no